Dette referatet er skrevet i affekt - og ikke på dialekt. Og heller ikke på rim…

Vardeneset-LedKam 4-2 (3-2).
Tilskuere: Ingen, så vidt eg kunne se.

Laget:
I tørrdokk: Jollen
På gyngende grunn: Eivind, Ravn, Galta , Henning, Andy, Awa, Mini, Helleik, Kissa.
Mål: Awa, Henning.

Javel, så tapte me igjen. Selv om ordet ”årsbeste” ble nevnt, og me tidvis var greie nok, møtte me vel et bedre lag i Vardeneset. De var ballsikre og godt besatt. Faktisk nesten helt besatt.
Kjepphøge, men ganske greie egentlig.

Men me startet kampen imponerende, med ekte LedKam-organisering og gode kontringer. Ballen gikk, og kjeften gikk. Her var bohemen fra Ålgård sentral. Først vant han en duell på midten og spilte fri Awa, som gjorde det han gjorde i hele fjor og ikke fullt så ofte i år, han gålla sikkert. Så var Galtaen servitør med et fint innlegg te bohemen igjen, nå sprellende i lufta foran mål, og han skalla inn 2-0 etter ca. 10 min. LedKam fortsatte storspillet og hadde faktisk sjansen til 3-0 ved undertegnede pluss en del andre halvsjanser + någen halvtamme innleggs– og skuddforsøk. Men så var det jevnt slutt.

Hvor var det egentlig det butta? Hvor ble det av alle gutta?
Gutta sovna nå. Og Vardeneset våknet. De gikk rett i strupen, rullet opp med bra bevegelser og en del klikk-klakk. LedKam ble periodevis overkjørt og klarte heller ikke å skape særlig framover. Kondisproblem? Formasjon? Personlige feil? Eller rett og slett bare et møte med overmakten. Kjeften gikk blant Vardeneset-spillerne, LedKam ble stille i fjøset. Som om ikke dette var nok, ble sola kjip, vinden gikk konsekvent imot oss og dommeren ga stort sett alle innkast til VBK. Inhabile faen!

2-0 ble til 2-3 til pause.
Andre omgang startet med optimisme og tendenser til bra spel. Me kunne kanskje utlignet med litt flaks (eller ”redusert” som de sier i radiosporten). Men så: Andy hadde innbytterpuls da han tapte en duell på midten mot han lange gråhåra, og Vardeneset spilte seg gjennom via vingen og skårte. Resten av kampen var ganske rotete, så vidt jeg kan huske, med halvsjanser begge veier (OK, Jolle, du hadde en del ”kvalifiserte” redninger og. Men mest ukvalifiserte.) Ravnens (og kampens?) høydepunkt var den vakre tunnelen mot slutten av kampen, hvorpå vår brave høyreback bykset fram og slo en genial, drillosk gjennombruddspasning til Helleik. Som dessverre var på et sugende løp i stikk motsatt retning….

OK, 2-4 altså, og selv om vi hadde tendenser til fjorårstakter, stemmer det ikke helt. Debatten gikk høylytt i undertegnedes skalle: Kanskje 2-3-1 er noe å tenke på? Ett svar fikk vi i hvert fall: 2-4 er ikke veien å gå…

Dagens mann, så vidt eg konne se: Galta.
Runner-up: Henning, men pga. den høyst illojale kommentaren om at ”me har blitt ett år eldre siden i fjor”, får han ikkje prisen…

Kuriositet: De to terrierne våre fra nordfylket havnet ikke i håndgemeng i går. Har de blitt softe, eller?

Referenten